VI GRATULERER FRUEN TIL INGODDS, INGERID, SOM FYLTE 90 ÅR DEN 9. MAI

 

Ingerid 75 år 1996

 

Ingerid (f. Ryen) ble gift med Odd Brækstad i 1942. De unge fikk leilighet i Ryens store, hvite villa, i 2. etg. Eiendommen heter Drømmelund, var på 7 mål, hvor en hvit herskapsvilla var i sentrum. Ingerids far som var berg- og anleggsingeniør, og hadde irsk setter, kjøpte eiendommen da han sluttet å ta jobber rundt om i Norge og Sverige. Anleggsingeniører har sånt å gjøre og sånt og føre - det ga at familien bodde flere steder i Ingerids oppvekst. Bl.a. flere år i Sverige. Drømmelund ble kjøpt i 1938 – og skulle bli stedet for foreldrenes tid ut. Der var det like flott som navnet tilsier. Ingerid har en søster som nå er 93 år og selv to barn – alle bor på Drømmelunds område, unntatt Ingerid selv, hun og mannen Odd fikk den første parsellen fra berømte Ringve Gård. Nå musikkhistorisk museum og unik i Europa.  Her bygde de egen villa ikke langt fra Drømmelund, som etter foreldrenes død ble delt og hovedhuset solgt. Liv 67 år, gratuleres også med dagen, men den er ikke rund – 67 år, født samme dag som moren, men 23 år senere, nemlig i 1944. Akk ja – tiden går. Det skal så være, selv om vi som er eldre ikke akkurat imøteser vår fremtid. Men Ingerids liv har vært rikt, strevsomt, suksessrikt, rommet mye vennskap, suksess, kjærlighet – og dessverre også sorg. Jeg har kjent henne siden hun og mannen, Odd, var unge, et vakkert, elegant, elskverdig par, som vakte oppsikt. Dertil er og var de schäferhundens venner.

 

Ingerids far var jeger, opptatt av irske settere og jakt. Standardgode måtte hundene være, altså gjøre det godt både på jakt og utstilling. En sjelden gang hadde han kull. Hundene hans dugde selvfølgelig til alt som ventes av en irsk setter.

 

I Odds barndomshjem hadde de en utmerket schäferhund. Når de unge skulle skaffe egen hund, ble det ham som bestemte rasen og hun som krevde kvaliteten. Ingerid ville delta på utstillinger og drive litt oppdrett. Odd bestemte schäferhund. NSchK Avd. Nordenfjeldske ble konsultert – hunden skulle være god! De henviste til to spesialister. Selvsagt var de velkjente. Ingen tvil; Rådgiverne kunne og forsto schäferhund.  

 

Unghunden Klodo ble presentert for paret med varmeste anbefalinger. Selvfølgelig fulgte de spesialistenes råd. Hunden var plukket ut av kullet som den beste, 6-7 uker gammel og beholdt. Denne anbefalte de konsulterte, en av dem eide den. Den var god, sa de. Odd og Ingerid kjøpte og var nok allerede medlemmer i NSchK. De fikk en veldig snill hann som ble den beste barnepike en kunne ønske, uegnet til utstilling. Hunden var litt skadd av valpesyken som var rene ”Svartedauen” under krigen. Vaksine fantes ikke – de ble proppet med Sulfapreparat. Selvfølgelig ble Klodo trent og utstilt med store forventninger og fikk 2 AK. Paret følte seg litt ført bak lyset, men Klodo var fin, en bedre familiehund og barnepike fantes ikke. Odd deltok i bruks med ham. Det var Odds interesse – da – han ble jo både dommer, formann, HAR-medlem og høyt dekorert i NSchK. Ingerid deltok i klubben også, men nok helt i skyggen av sin mann.

 

     

Ingerid og Odd i Mosvika 1957          

 

Ingerid og Odd hadde ikke fått kvaliteten de ønsket på sin hund. Ny hund skulle kjøpes mange år etter, i 1953. Denne gangen ble en 4 måneders hannvalp – Uno (Ulk Preussenblut/1 VK Cert.Tessa) ble kjøpt hos familien Fjell på Løten.

 

Den gang trodde alle at Ulk var omtrent ”gull til bånns” Hans far var ansett som verdens beste schäferhund, nemlig Lex Preussenblut. Amerikanerne gir seg ikke før de får det beste, kjøpte Lex for en den gang svimlende sum: Dollar 36.000. Alle verdens aviser skrev om Lex. Misunnelsen gnog i sjeler. Lex ble solgt, lastet inn i en kasse på et skip for transport fra Tyskland til USA, nådde aldri fram, ble funnet forgiftet i kassen!

 

En av Lex høyt premierte sønner, Ulk, kom til kennel av Åsabo i Sverige, kjøpt svært dyrt av velstående direktør Andreasson, som hadde de den gang mestvinnende importer i Sverige, bl.a. Ch. Nestor vd Natternburg, Ch. Joggie vd. Elfenwiese o.a.

 

Avd. Hedmark innbød i 1953 den første tyske dommer etter krigen. Mange mislikte dette sterkt, også ledelsen i Oslo. Alle som telte i schäferhund den gang, kom til Hamar likevel, til og med en av NSchKs stiftere i 1922, da klubbens sekretær Egil L. W. Larsen som også var aktiv i Hjemmefronten under krigen. Fritz Hartung kom, så og vant alle. Han fulgte gjerne Ingerid og Odd til familien Fjell for å vurdere om Ingerid og Odd skulle kjøpe en 4 mnd gammel hannvalp av beste tyske blod av familien Fjell på Løten. Faren var Ulk Preussenblut, sønn av Lex Preussenblut, og moren var en glimrende vinnertispe den gang, Tessa. (Jf. over.) Jeg var med til familien Fjell. Hartung anbefalte valpen, Uno, som ble med lykkelige Odd og Ingerid til Drømmelund på Lade ved Trondheim til en meget god tilværelse på den 7 måls store eiendommen å boltre seg på, der han ble familiehund. Da jeg kort etter var i Trondheim, ble jeg buden til kaffe m.m. til villaens 2. etasje, der Odd og Ingerid hadde sitt hjem, møtte barna Liv og Geir og fikk gjensyn med vidundervalpen, Uno, som senere fikk mange premier, derav to cert. I sannhetens navn fikk han en gang også 2 AK i Sverige, begrunnet med at tegningene på den ellers mørke hunden var rikelig lyse, sa den svenske dommeren. Uno var ikke det noen betegner å være ”lite frimodig”, selv om han ikke verdsatte å bli ”saumfart” av fremmede.  …

 

Unos far, Ulk Preussenblut solgtes senere til Norge. Da han kom, møtte pressen fram på Østbanen, skrev om ham og roste hunden og avstamningen i høye toner. I virkeligheten tror vi bestemt, at han kom til Norge fordi han ga for mye HD i Sverige. Det fikk kjøperen kanskje ikke vite? I Sverige ble det ballade med flere tyske importer som hardhendt ble tatt ut av avl. Ulk var fri, ikke røntget i Norge, englesnill, lang som et ”tog”. Gemyttet var herlig. Da det viste seg at den ga mye HD, nektet den norske eier å la den omrøntge (gjorde det i hemmelighet). Albueleddsfeil ga han også. Med ham begynte det som senere ble karakterisert ”hofteledds-hysteriet” i Norge. Sønnen, Uno, var frisk. I Sverige ble flere gode importer, tatt ut av avl. Svenskene er nøye på sunnhet og gemytt, også sunnhet en ikke kan se med øyet. Da Ulk kom til Norge var HD intet kjent problem i Norge. Det kom med Ulk, som likevel var en herlig hund.

 

Ingerid som har teft og forstår hund og type, orienterte seg mot Sverige og Andreasson, I Mølndal, oppdrett av Åsabo, bestilte valp under lekre Lola og Dorn zu den Sieben Faulen. Valpen som kom, var super på alle vis, men akk o ve: Den ble overkjørt ca. 4 mnd. gammel. Et fryktelig sjokk, ikke minst for datteren, Liv, som så det. Tror du tap stoppet Ingerid? Ny valp av samme kombinasjon i neste kull ble prompte bestilt. Valpen het Dissi av Åsabo som ble champion og en fremragende avlstispe, ga kvalitet til etterslekten i generasjoner. Ingodd ble kjendisoppdrettere og har vært det siden. Å slå alt i Oslo var en fjær i hatten, å få beste oppdretterklasse på Norsk Vinner, Norske Vinnere m.m. var både flott og vanskelig. Seirene med Ingoddshundene fortsatte i generasjoner, de høstet ”laurbær” på Dissi og hennes etterslekt, for eksempel Dissis sønn med Ch. Hero vd Malzmühle, Ch. Ingodds Fokas og Fokas sønn Ch. Ingodds Piazzo (mor Gitte v.d. Wienerau, den var datteren, Livs, første import). Hundene ble mange flere, men linjen etter Dissi var fremragende. Ingrid hadde utvilsomt både teft, framsyn og blikk for hund, nedarvet fra sin far og videreført til datteren Liv. I tillegg er Ingerid virkelig glad i hundene, ikke bare i premiene, beholdt dem de satset på til de døde, gamle, uproduktive og mette av dager. Flere ble 13 år. Ingoddshundene levde i familien, en hundegård fantes. Ingerid var både fødestue, senere for Liv, og gamlehjem for hundene. Jeg var deres gjest ca. 1 gang i året. Har kjøpt 3 hunder der, har fulgt dem nært i alle år. Det hendte at jeg overnattet utenfor i min bil med mine 3-4 hunder, og de var ofte hos meg. Odd kunne overnatte her. Han hadde med seg Ingerid av og til og Liv var ofte her. 

 

Ingerid i Kristiansund 1979 med Ingodds Anneli CK, N U CH Ingodds Jutta og Ingodds Jockel CK

 

 

Hvor mange oppdrettere beholder gamle, uproduktive hunder deres liv ut, samtidig som oppdrettet fortsetter med flotte resultater, generasjon etter generasjon? Det gjør Ingerid. Også Liv som ble medeier i 1963 – 19 år gammel – er som moren. Ingodds vet også å plassere hunder hos ildsjeler som hun får samarbeid med, styrer virksomheten til felles glede for involverte og shäferhundsporten. På utstillinger vrimler det ofte av flotte hunder med førere, iført Ingodds gule T-trøye. Gjengen er som en familie, der ledelsen er klar. Mor forsto, som datteren senere, hva type og funksjon er og deler gjerne glansen av resultatene med medarbeiderne som ofte er de samme, år etter år. Selvsagt kan det ”knirke”, men som regel er samarbeidet flott for alle involverte, bevist ved at de representerer Ingodds i inn- og utland år etter år etter år. Det er lenge siden Ingerid var aktiv, men interessene og en del venner er de samme.

 

 

Ingerid er alltid hjelpsom, gjorde innsats også i klubbarbeidet. Mannen Odd ble, som nevnt over, dommer, formann, var i HAR og fikk utmerkelser. Dessverre døde han alt for tidlig. Ingerids hunder fortsatte å vinne. Hun fortsatte å stå på også for andre hvorav noen husker henne hver fødselsdag. Men personlig ble hun aldri hedret i NSchK, selv om premiene er mange. Hm…

 

Odd døde som nevnt alt for tidlig. Ingerid og datteren fant ham død da de kom hjem fra seier med Bitte Schön av Thorarinn i avd. Møre og Romsdal hvor jeg var dommer.  Et sjokk. Det var ikke lett å bli alene, hun klarer alt, er heldig, har mange venner, alderen til tross. Bil kjørte hun lenge i inn og utland, vil gjerne fremdeles være litt med, Liv og venner deler nyheter med henne. Liv og Per er enestående. Hjelper med alt. Liv er fast hver tirsdag. Ingerid og slekten er som hundene, lever lenge. Ingerids søster er 93, er verdensdame og perfekt i tysk den dag i dag, assisterer Liv når hun skal skrive tysk i hundetidsskrift. Foreldrenes hjem Drømmelund kan Ingerid se – utenfra – solgt forlengst, huset og resten av eiendommen skinner fremdeles, velholdt og flott. Tomten på 7 mål ga rikelige tomter til Liv og Per, Ingerids søster og sønnen Geir.

 

Ingerid må være en urkraft, bevist ved hennes virke i NSchK foruten at hun 40 år gammel gikk ut i arbeidslivet i full stilling, tross stor virksomhet med hunder og hjem. Ingodds solide start og virksomhet i mange år er Ingerids verk, tross den alle tiders ektefelle og datter. Ingerid har satt vesentlige spor i shäferhundsporten i Norge. Også hundene er og var fremragende og også de har satt vesentlige spor i vår historie, er så mange, at de ikke kan nevnes her. 

 

Ingerid i Sverige 1981 med N U CH Bitte Schön av Thorarinn og hennes datter N U CH Ingodds Jutta

 

 

Ingerid selv bor i dag i samme villa og har flott hage, stelt av ”gartner” (pensjonist), på den første tomten som ble utskilt fra Ringve Gård. Ringve var Tordenskiolds barndomshjem, der han bodde inntil han som sjøhelt også la Danmark for sine føtter. Kanskje er Ingerid litt lik Tordenskiold ved at hun ikke lar seg skremme av noe og har mange venner. Paret Ingerid og Odd var så vakre at de vakte oppsikt, elegante, førte seg flott. Dette har jeg selv opplevd på Trondheims mest tradisjonsrike hotell, Britannia, der paret kom inn i Palmen og vakte en oppsikt jeg aldri har glemt. Tenk, Nordenfjeldske maktet, i forbindelse med utstillinger, å holde middag på et så flott sted! Stavsøra i dag er et mesterverk, men der feires neppe i høye hæler og primadonna toalett. Tiden er en annen - og Stavsøra og trønderne er som før, flotte.   

 

NSchK takker Ingerid for innsats, vennskap og medlemskap siden 1945 – altså i 66 år. Slår noen den rekorden? Vi tror kun en. Å kjenne Ingerid i livets faser har vært berikende. Hennes fotoalbum, som er mange, er schäferhundhistorie, viser utviklingen i schäferhundens type og er interessant å se.

 

Ingerids fødselsdag 9. mai ble feiret i tre dager med i alt 27 gjester, første dag under ledelse av Liv og Per som alltid er der for henne, men de måtte dra til Tyskland dagen etter. De to neste dagenes gjester sørget hun for selv. Blomstene og presangene ble mange. Fra Avd. Nordenfjeldske kom en nydelig blomsteroppsats i krukke.

 

Norsk Schäferhund Klub gratulerer og ønsker fortsatt langt liv og mye glede.

   

Mimi Lønnum